Da da Vinci var mindreverdig



Leonardo da Vinci malte Nattverden som freske/murmaleri i Santa Maria delle Grazie kirken i Milano i 1495. Tok 4 år å sluttføre, sa de på omvisningen jeg var på i går.

På den tiden var mosaikk den rådende billedkunstformen. Gode mosaikkutøvrere fulgte  tidligere slekters opparbeidede kunnskap om å finne farget naturstein, fargelegge & brenne tessaraene/flisene, velge, frakte, lime og komponere disse til et mest mulig naturtro bilde, gjerne av en muse.

Dette var ikke gjort i en håndvending nei. Det å male med nymotens maling slik Da Vinci gjorde var sett på som en kjapp, enkel og mindreverdig uttrykksform. Med andre ord en disruptic innovasjon som pga en teknisk nyvinning som oljemaling på kalket vegg gjorde både produksjon og konsumsjon av kunst mer tilgjengelig.

Ikke ulikt slik som graffiti, tegneserier og digitalt artwork idag blir gjort tilgjengelig for nye grupper mennesker.

Felles for denne type disrupsjon er den brutale forakten fra the establishment – de som kjenner sin opparbeidede status og livslange inntektsstrøm truet av denne type teknologisk invasjon.

Mon tro hva fra dagens samtidskunst og kulturuttrykk som overlever tidens tann?

Mon tro også om når digital læring vil bli sett på som likeverdig til bokbasert læring? Når den blir  kontekstuell og kvalitetssikret, er min spådom. 

Coming to a mobile phone near you.

Foran Santa Maria delle Grazie i Milano

Åge Hvitstein på EVU og dannelsesreise i Lombardia

Skolepolitikk: Make them an offer they can’t refuse


Trykk på bildet for å spille video

Er fortsatt i Bologna, var nylig på herlige Sicilia. Dette gir dessverre assosiasjoner.

Det som er fellesnevneren i Regjeringens skolepolitikk, er mistilit, påbud og tvang. Gjennomført er det iallfall. Lærere skal tvinges til å ta videreutdanning, barnehagelærere til å teste alle barn og å bytte ut lek med kompetansemål og elever skal tvinges til å møte opp på skolen uansett tilstand. Tiltakene virker inspirert av The Godfather: I’ll make you an offer you can’t refuse.

Målet med prosjektene er greie nok og ville nok kunne samle solide flertall hos de berørte parter. Hvem mener at kompetente lærere er feil? Hvem vil ikke ha tidlig beskjed om barn med språkvansker? Og hvem vil synes det er negativt at elever møter presist på skolen?

Med andre ord – dette er tiltak med gode, edle hensikter og effekter.

Så hvorfor da bruke tvang?

Her må vi foreta litt dybdedelæring, titte i arkivet, spekulere litt.

Etter sine fulle 4 år som statsråd, hadde Røe Isaksens en spinkel vareopptelling i siste Morgenbladet
Og her er Harald Eia og Nils Brennas lystige og interessante psykoanalyse av Røe Isaksen på radio:

Trykk på bildet for å spille podcast

Har lest statsrådens masteroppgave om laissez-faire kapitalisten Friedrich Hayek, de fleste portrettintervjuer og har hatt gleden av å treffe statsråden i større og mindre sammenhenger, bl a på et salongmøte med professor Andy Hargreaves.

Hadde selv forhåpninger I 2013,  ikke minst pga denne boken om frafall og utenforskap. 

Da tibake til spørsmålet: Hvorfor vil en slik belest veltalende politiker, tvinge folk til å gjøre noe de ville ha gjort frivillig?

Her er noen plausible forklaringer. Røe Isaksen;

  1. vil markere seg som en strongman-minister
  2. stoler ikke på at lærerne/elevene hører, enn si vil lære
  3. har gått tom for argumenter eller er lei av å diskutere
  4. tror ikke lærerne/elevene vet sitt eget beste
  5. er wannabe PM og vil ha jobben som utd min gjort fort som svint
  6. gjør som Churchill* ville gjort
  7. har sett for mye Ford Coppola

* Historikere mener Churchill som Stalin, var fantastisk som krigsleder, og noe mer impotent som leder før og ikke minst etter krigen

En snodig type. Har han levert, har Røe Isaksen vært en stålmann som de 2 nevnte herrer? Vel, mange gode tiltak, som dessverre skjemmes av shabbychic gjennomføring. Har flere venner som er trofaste Høyrelærere

  1. Fikk ikke gjennom tidlig testing og kompetansemål i barnehagen
  2. Vedvarende bråk og kaos mht både Fraværsgrensen og EVU (etter og videre utd lærere).
  3. Omstridt krav om 4 i matematikk for alle nye lærere – uansett om du skal undervise i KRØ, KRLE, sløyd eller i historie
  4. Uklar rolle i Westerdahl/ABNs utbetaling av  100mnok i gevinst 
  5. Fusjoner i høyere utdanning, ser bra ut på papiret, men til hvilken effekt ?
  6. Økt fokus på faglighet på de harde fagene, snakker sjelden om praktisk/estetiske fag eller lærernes relasjonskompetanse – evnen til å se enkeltelever.
  7. Svært svak forskningsforankret politikk – bruker helst SSB og samfunnsøkonomer til å dokumentere egen politikks fortreffelighet.
  8. Politikk mer drevet av ideologi enn av pragmatisme. Isaksens tankegods hentes gjerne fra Ronald Reagans bokhylle**, som f eks Ayn Rand og Friedrich Hayek hvis politiske filosofi baserer seg på tankene om spontan orden, menneskets begrensede fornuft, taus kunnskap og kulturell evolusjon
  9. Mediehåndtering og synlighet i media – definitivt en av Norges skarpeste politikere – er noe så sjelden som både presis og ledig i sin kommunikasjon. I motsetning til presidenten over dammen, glitrende og aktuell med en snert av humor på sosiale medier. Særlig god i lørdagsunderholdning og andre fraserende medieevennementer, noe mer flakkende i blikket i møte med faglig dyktig motstand.

Har han levert i forhold til forventningene? Nei.

Dårligere enn tidligere utd ministre? Tja.

** Var den første president i USA med flere hester enn bøker. Trump er den første president med flere skyskrapere enn bøker.

Konservativ skole


I år som i fjor, tilbringes ferien i Bologna, arnested for verdens eldste universitet,  grunnlagt i 1088.

Og i mellom Po-slettens mange vidunderlige matretter, undrer jeg meg hvilken voldsom kraft det er i skolen mot endring. På godt og vondt.

Det er forbilledlig at norske lærere vendte det døve øret til Quislings forsøk på å nasifisere skolen. Og bra at mange vender det døve øret til alle tullereformene ymse skolepolitikere har stelt i stand de siste 30 årene. I de siste 6 månedene er det også mange elever som har sine elevnære lærere og rektorer å takke for at de med storsinn har manipulert fraværet til å akkurat noen tiendeler under hhv 10 og 15%.

Når det er sagt, skolen følger ikke med i utviklingen, se bare her hva Alida skriver i dagens BT. 

Hun savner bl a en forankring i HVORFOR. elevene skal lære det de blir presentert for på skolen. Det med relevans er noe som stadig kommer opp. Pedagogikk professor Ivar Frønes: «Det er når mopeden stopper, eleven vil lære om forbrenningsmotoren». Eller i denne artikkelen 

Tilbake til Bologna og verdens eldste universitet. 


En ting er innholdet i skolen som ikke oppleves som relevant og nyttig for dagens ungdom. Noe annet er formen på skolen som generel sett innebærer:

  • Mye stillesitting
  • Samme læreplan for alle
  • Alle må lære det samme, samtidig
  • Samme tid for alle fra ca 8 til ca kl 15, ikke noe flexitid eller mulighet til å jobbe hjemmefra, på reise, ferie, cafe mm
  • Fokus på rangering fremfor individuell progresjon
  • Eksamen som sentral vurdering
  • Få fagpersoner som underviser, stort sett lærere som har lest, ikke jobbet med det fag de underviser i
  • Praktiske og estetiske fag nedprioritert til fordel for de «viktige» realfagene

Nei ikke mye som har endret seg de siste 929 årene. 

Her er forslag til en mer relevant og effektiv «Konsept skole»:

  1. Følg Opplæringsloven. Syndes foe mye mot § 1-1. «Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.» og § 1-3.Tilpassa opplæring og tidleg innsats- Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven, lærlingen, praksisbrevkandidaten og lærekandidaten.
  2. La elevrådene få reell innflytelse på skolene, gjør som på http://www.nyskolen.no hvor en førsteklassing sin stemme teller likt med rektors
  3. Alt tyder på at norske lærere gjør en fremragende jobb, i den absolutte verdenstoppen skal en tro de mest aktuelle rankinger. Så lytt til lærerne, de aller fleste er tett på, vet hva som gagner eleven, vil elevens beste. La de enkelt få ressurser til elever med spesielle behovLa lokale kollegier, rektorer og elevråd få lov til å eksperimentere med både pedagogikk, spesialisering, valgfag m.m.
  4. Politikere må slutte med micro-management av skolen. All forskning på hva som fungerer i arbeidslivet viser at tar man bort myndighet, forsvinner ansvar og arbeidsinnsats. Her interessante betraktninger rundt «hvit streik» fra NHH professor Jan Ubøe: Individene krysser av for alle prosedyrer, og kan pr. definisjon ikke kritiseres siden jobben er gjort.Dette fører med seg en kollektiv ansvarsfraskrivelse som er svært skadelig på sikt. Fenomenet kan spissformuleres i form av det som kalles italiensk hvit streik; alle gjør bare det som er høyst nødvendig. Ifølge Cambridge økonomen Ha-Joon Chang er effektivitetstapet ved hvit streik anslått til 30–50 prosent. 
  5. Allerede tidlig i skoleløpet, gjerne allerede fra 1.klasse, tilby valgfag og spesialisering. På barneskolen bør det være en overvekt av obligatoriske fag, mens omvendt på ungdomsskolen.
  6. Ta deler av elevbidraget på nærmere 200 000 pr elev, og betal bedrifter og organisasjoner for å tilby lærlingplasser allerede på ungdomsskolen
  7. Betal fagfolk fra bedrifter og org for å undervise på deltid i skolen. Hvorfor ikke la leger på akutten undervise i førstehjelp/selvskading, geologer fra NGI i geologi, ansatte fra Naturverforbundet i bærekraft mm?
  8. Når været er fint, forsøk å legg undervisning utendørs, selvsagt mest mulig relatert til aktuelt kompetansemål. Start alle timer med 3 min diktlesing, sang, gym eller annen mindfullness. Professor George Siemens holdt forelesning på NTNUs Www.nkul.no i fjor – elevene i hans studie hadde større læringsutbytte av 5 minutter yoga enn 45 minutter forelesning! Kjør parallelle timer, hvor elevene selv kan velge sesjon, slik de gjør på Vågen VGS
  9. Innfør flexitid hvor elever kan klokke inn kl 7 eller kl 10 om morgenen, og klokke ut kl 14 eller kl 17. All felles undervisning skjer kun i kjernetiden 10-14, som de f eks gjør på http://www.humanistskolen.no
  10. Som på Montessori, innfør individuelle læreplaner, med fokus på enkeltelevens progresjon siden sist, fremfor rangering i elevgruppen
  11. Ha regulære 1:1 samtaler mellom elev og lærer,  ukentlig.
  12. Som på bl a Www.byskolen.no, innfør  og prosjekt som sentral vurdering fremfor eksamen
  13. Dyrk entreprenørskap og integrer skolen i lokalsamfunnet, som på http://www.bergmontessoriskole.no/ hvor elevene en dag i uken lager og selger mat til det lokale aldershjemmet
  14. Innfør 2 nye formålsparagraf i skolen, skrot resten:  A Eleven skal glede seg til å gå på skolen B Eleven skal bli den beste utgaven av seg selv
  15. Husk at både bøker og datamaskiner er teknologi. Bruk de med fornuft som her på Rothaugen skole, ift kontekst,  læringsmål, elevens og lærers læringspreferanser. 
  16. Uavhengig av om skolen aktivt selv anvender IKT i undervisningen eller ei, så kan i nåværende strutsepolitikk fortsette. Det kan finnes gode grunner til å begrense bruk av IKT i skoletiden, men det finnes INGEN unnskyldning for å ikke utdanne elever til digitalt oppegående samfunnsborgere. 
  17. Unescos fremtidsforsker http://www.rielmiller.com er far til begrepet «the Learning intensive society». En av pillarene hans er at skolen også må dyrke aktivt medborgerskap fordi det meste av læringen kan skje utenfor skoletiden, utenfor skolebygningene. Eksempler kan være deltagelse i idrett, politikk, lokalt samfunnsliv, på sommerleir på Speidern, i http://www.UWC.no o.l. frivillige organisasjoner hvor de gjør dugnader på aldershjem, i naturen, på asylmottak mm
  18. Ikke innfør tiltak og reformer i skolen som ikke funker i arbeidslivet. Funker det dårlig for voksne, funker det dårlig for barn
  19. Funker det i arbeidslivet så er det en stor sjanse for at det også fungerer i skolen. Så lenge det aldri tres nedover ørene på arbeidstakerne (elever og lærere). Stikkord:  IA-avtalen, overtidsbestemmelser mht lekser og lange dager, jobbfrukt og vannkjølere, kollegatilkollega opplæring, tillit som default styringssystem mm
  20. Se på elever som arbeidstakere, på skoler som arbeidsplasser. Noen passer inn her, andre der. La elever få prøve forskjellige skoler/lærere. Og innrøm som det er mht arbeidsplasser, det finnes gode, veldrevne skoler – og noen få skikkelig elendige.
  21. Aldersblandede klasser som på Montessoriskoler. Det er store forskjeller på barn når det gjelder den fysiske, intellektuelle og sosiale utvikling, også innenfor samme aldersgruppe. Derfor har både montessoribarnehagen og montessoriskolen aldersblandede grupper. Da blir det lettere for alle å finne noen på samme modningsnivå som en selv. De yngste barna kan få veiledning av de eldste, og alle får mulighet til å veilede noen og dermed være en ressurs i sin arbeidsgruppe.
  22. Hvorfor ikke ha tegnspråk, blindeskrift og samisk som sidemålsvalg i tillegg til nynorsk og bokmål?
  23. Vi hat tidenes mest stressede ungdom iht Ungdata, HiOA og professor Ole Diseth UiO. Samtidig sier blårussen i Davos, WEF, at det kan være vittigere å lære barn å drømme enn rent faglige kompetanser. Skolen er for ungdom en kamparena, et sted å vise seg frem, å presterte, dokumentere sin verdi. I tillegg kommer et økt press fra samfunnet ellers som oppmuntrer til å bære bestinshow. En bør vurdere om Pisa undersøkelser, nasjonale prøver og karakteterer både står i veien for læring samtidig som dette bærer bensin til bålet – øker stresset på en allerede jaget ungdomstid. Det å innføre faget stressmestring i skolen har liten eller muligens negativ effekt på denne utviklingen.

Fraværsgrense, tidenes mest stressede ungdom og en rigid detaljert målstyring er alle indikatorer på et noe utdatert skolekonsept. Hadde skolen vært mer orientert mot opplevd relevans, så ville man jo ikke ha behov for tvang og kontroll lenger. Da ville man heller måtte bruke ressurser på å ordne køen slik at alle kom inn etter tur. 

For: hvorfor bruke pisk eller gulrot, når  folk går frivillig dit de bør gå?

Basta.

Bra låt er om tematikken her…

    Er norsk skole klar for VUCA?


    Vær beredt.

    Noen av de siste års handlekraftige moteord hos øvrigheten har bl a vært bærekraftig, robust, innovativ, rivende utvikling, banebrytende mm. «Bruk aldri et fremmed uttrykk, et vitenskapelig ord eller et moteord hvis du vet om et tilsvarende dagligdags ord» anbefalte George Orwell.

    Men er nok bare å venne deg til det, VUCA kan fort bli det nye begrepet «alle» kommer til å anvende for å sexe opp sin fremstilling:

    VUCA er et samlebegrep for:

    • Volatil/Variende
    • Usikker/Ustø
    • Komleks/Avansert 
    • Ambivalent/Tvetydig 

    Typiske utfordringer i en VUCA-verden er å forutsi hva som kommer til å skje, forstå kausalitet og treffe tiltak som motvirker negative effekter – utnytter fordeler. Eksemplet på VUCA-hendelser kan være valgene av Trump og Macron, Brexit, smarttelefonens invasjon av læring (positivt) og destruksjonen av menneskelig nærvær (negativt), Leicesters engelske ligamesterskap 2015/2016, 9-11, jihad-inspirerte selvmordsaksjoner i Europa, osv.

    Begrepet kommer opprinnelig fra det amerikanske forsvaret og den strategiske tankevirksomhet som der bedrives. Særlig USAs erfaringer i Irak og Afganistan mot asynkron lettbent krigføring, har aktualisert denne type tankegang. 

    VUCA er nå et sentralt tema i de store multinasjonale selskapene og organisasjonene, ikke minst mht hvilke type ledere man nå søker:

    Mange vil hevde klasseledelse er som ledelse av en bedrift eller organisasjon. I en nordisk egalitær kontekst kreves en annen form for lederstil enn i andre mer toppstyrt samfunn. For den som har tid, kan hente inspirasjon fra Itay Talgams fantastiske video om hvor forskjellig de store dirigentene leder sine orkestre.

    Så hva kan VUCA bety for skole, for akademia generelt, forskning, kunnskaps og kompetansebygging spesielt? UNESCOs Riel Miller sier mye fornuftig om det her, bl a at det burde være selvsagt at all utdanning allerede burde være beredt for en VUCA-verden.

    The question for policy makers is: how can we still be productive and create public value in the face of uncertainty/complexity? First, this would mean accepting that they are operating in a new world – that of complexity – and there is no way to change it. Second, that different tools and capacities are needed to frame problems in new ways, “using the future” to surface alternative outcomes. Hence, policy makers need to start visioning new outcomes, not linearly extrapolating current trends, and learn how to “not plan,” but act towards preferred futures, analyse systems in the light of desired purposes. In the face of uncertainty, we cannot wait for all the evidence to come in, but we should be resilient and flexible enough to continuously make changes, adapt when feedback from implementation comes in. It seems like nothing particularly new, but in traditional policy making hierarchies it is a totally novel way of approaching problems. Er nerd to question the way we work and start to transform ourselves to fit in the change model: from relying on clear organisations to self-organising, and from avoiding errors to learning from errors. As such, there was an overall consensus on the panel that process is becoming a product, the centre of policy making.

    In a perpetual VUCA world this means the emergence of Mens et Manus – learn by doing. As Sir John Elvidge argued, “Creating networks of learning is more effective than appropriating the learning and trying to standardize it.” With this line of debate, a consensus suspicion emerged around “scaling up” as the ultimate goal of public sector innovation; the public sector is set up to deliver uniformity as uniformity is a product of control. Innovation should not become just a new way of control but open up the possibility to adapt what works in one place to other places. In this respect, scale should be thought of more instrumentally: we can think about scaling up, out or down; we can spread and adapt locally via design processes. Experimentation should not be a priori a gateway to standardization. This implies embracing emergence and diversity on the ground. This suggests open funnel, open-ended processes to understand public challenges and opens the door to look beyond silos. But it also implies that somebody has to frame what is important and what is a problem in the first place. Public sector is for the people, so, part of the systems work is introducing empathy with citizens back into the system – “wisdom of kindness” as Jean-Jacques Rousseau would put it.

    Hvilke ferdigheter kreves for å lede i en evigskiftende verden? Hvor rustet er dine nåværende ledere for en VUCA-verden? Hvordan utvikles disse ferdighetene?

    ​— For første gang i historien har vi en situasjon hvor mange av de egenskaper vi forbinder med toppledere ikke lenger vil være relevante, sier Vicki Culpin. «Verden har lenge vært i endring, men inntil for nylig var det mulig å forutse hva som lå foran oss. Slik er det ikke lenger. Vi står foran en verden hvor alt er uforutsigbarhet. Det er store svingninger knyttet til en hel serie av ulike faktorer, som klima, migrasjon, demografi, arbeidets endrede natur, 24/7-økonomien. Grunnleggende snakker vi om egenskapen til å være komfortabel med ambiguitet og kompleksitet. Og merk, kompleks er ikke det samme som komplisert. I en kompleks verden finnes ingen oppskrifter. Andre sentrale egenskaper er evnen til å samle andre rundt en delt visjon; agilitet; selvinnsikt og autentisitet; ledelse gjennom samarbeid og innflytelse; resiliens; og sist, men ikke minst: evnen til å ta beslutninger basert på ufullstendig eller motstridende kunnskap»

    Med min egen foregående bloggpost friskt i minne, tror jeg den norske skolen er bedre beredt enn de fleste andre skoler å danne gagns mennesker for en VUCA-verden. Det å takle usikkerhet, jobbe sammen med ulike mennesker, kommunisere på tvers av ulike grupper, tvile seg frem til beslutninger fremfor å vente på beskjed fra øverste hold – jo det tror jeg nordmenn kan bli bra på. Og ikke minst den store autonomi vi har hos lærere og skoler, gjør at man kan utvikle et mangfold av komplekse konpetanser som fremtiden vil tørste etter.

    Men. Det er et men. Etter Pisa-sjokket i 2001 har det sneket seg inn en kultur hvor det kun er kunnskap som kan måles, som er verdt noe i norsk skole. Eller snudd på hodet og muligens mer presist: dersom vi har en måling på noe, så velger vi den kunnskapen som spesielt viktig. Ingen er uenig i at faglærere må kunne sitt fag. Ingen er heller uenig i at realfag også er viktige fag. «Men, kan du si meg hvorfor regning er viktigere enn tegning i skolen?» spurte jeg Erna Solberg om i september 2012. «Ja det er klart det er!» var svaret jeg fikk. I en VUCA-verden vil det bli etterspurt et mangfold av ulike kompetanser og ferdigheter – godt beskrevet i Ludvigsen utvalgets NOU om Fremtidens Skole. Dette betyr ikke mindre fagkompetanse i skolen, men mer! Elever må tidlig i utdanningsløpet kunne velge seg fag som de ønsker å spesialisere seg på.      Hvorfor tilbys ikke valgfag, yrkesretning og spesialisering allerede fra 1.klasse? Dette kan jo organiseres inkludert i eller i tillegg til ordinær undervisning, på kveldstid, av eksterne fagfolk, på nett som lydbok, video, live 1:1 eller som MOOC. Det er en digresjon at Irland som har lavest frafall i hele OECD, kun har 3 obligatoriske fag og resten valgfag allerede i grunnskolen.

    Dersom etterspørselssiden i skolen blir mer uforutsigbar og mangfoldig, så sliter tilbudssiden i dagens skolemodell, hvor elever stort sett lærer det samme, samtidig. 
    I en VUCA-verden er det nok ikke selvsagt at regning er viktigere enn tegning, eller vice versa. Det vi vet er at det er mye vi ikke vet. Og at mye av det vi idag ikke vet, blir viktig å vite.

    Med VUCA skal landet bygges.

    Metastudie: Norske lærere i verdenstoppen


    Men du ser det ikke før du tror det.

    Det er så mye man ikke skjønner. Av dagens skolepolitikk. Fra dagens minister. Og de foregående.

    Mulig jeg er naiv. Som mener BI-professor Bård Kuvaas forskning på tillitsledelse er sentral drivkraft for kunnskapsbedrifter som skoler: «Å ta sjansen på at ledere og medarbeiderne har tilstrekkelig kompetanse og motivasjon til å gjøre en god jobb.»

    Det som derimot preger skolepolitikken post-Pisa i 2001, er mistillit, sist manifestert i Håvard Tjoras artikkel om avskilting av lærere uten 4 i matematikk.

    Det har på ingen måter gitt seg de siste 4 årene.

    Tenk hvor mye behaviorisk, Skinnerorientert skolepolitikk som ikke ville vist seg aktuell dersom politikerne stolte på at lærerne vil og kan gjøre en god jobb. At de ikke er late, sutrete, uskolerte døgengikter? Eller noe i den duren.

    Tenk hvor bra det da kunne blitt. Og alle milliarder spart på tullereformer initiert av triggerhappy «strongmen» politikere på gjenvalg? Og all tenners gnissel på gulvet som kunne vært unngår «på gulvet».

    En si om skolepolitikken kunne vært kunnskapsbasert fremfor styrt av tro og ideologisk svartsyn? 

    Fordi.

    I den grad man kan finne relevante, ikkekorrumperte data for skolekvalitet, så viser aggregerte internasjonale (1) spesifikke utd. undersøkelser, (2) komparative målinger av arbeidsrelatert kompetanse og (3) kvalitative målinger av velstandsutvikling – at norske lærere er i verdenstoppen. På å skape kompetente, gagns og produktive borgere.

    Hør bare.

    Norge er og har lenge vært i toppen på blårussens måling av arbeidskraftens kompetanse,også kalt humankapital. 

    WEF følger opp med konkurranseindeksen, hvor Norge er nr 10 av 170 land:

    Norge topper og har lenge gjort det FNs utviklings og utdanningsindekser:

    Av 186 land klokker Verdensbanken og IMF Norge inn på hhv Nr 6 og 8 mht produktivitet pr innbygger:

    Og iht OECD, har Norge nesten lavest arbeidsløshet blant ungdom i verden: 

    OECD sier også vi er nr 6 i lesing og regning: 
    Får svinge innom FNs undersøkelse på child well being, Norge nr 2 i år og har vært nesten oftere på pallen der de siste 30 årene enn norske skijenter i OL: 

    På verdens mest anerkjente innovasjonsindeks er også Norge i toppen som nr 19 av 125 land 
    Og for n’te år på rad, er Norge kåret til verdens lykkeligste land:

    På spesifikke spørreundersøkelser som Pisa er Norge nord for gjennomsnittet og har vært i det nabolaget lenge: 

    OECDs Education at a Glance, gir et enda lysere bilde av norsk skole, hvor vi på 3 av 10 indikatorer er best, og i snitt topp 5:

    Snakker man med noen av verdens ledende skoleforskere som professorene Andy Hargreaves og Pasi Sahlberg, så er de også enige om at de skandinaviske landenes utdanningssystemer er noen av verdens beste. Stikkordet er «equity» – alle skal med og tette relasjoner elev-lærer.

    Kunne vi tatt så mange pallplasseringer uten utøvere / lærere «im weltklasse»? Neppe.

    Så skolepolitikere, smak på det: mye som tyder på at norsk skole er i verdenstoppen, og behøver absolutt ingen skolepolitisk førstehjelp fra oss handlekraftige amatører. For tillit og nærhet er den nye oljen og et norsk konkurransefortrinn, Forskningen er entydig: Tillit er mer effektivt enn intensiv styring og kontroll. Ledere som gir tillit får mer motiverte medarbeidere. De blir mindre stressa, mer produktive og har et lavere sykefravær enn andre. Mye handler om å bli involvert i oppgaver og utfordringer i jobben.

    Haben Sie noch angst? Absolut keinen Grund, liebe Politiker.

    En passende mengde skoletapere



    Fra Nils Christies En passende mengde kriminalitet: «Handlinger som kan sees som kriminelle, er som en uuttømmelig naturressurs. Vi kan ta ut en liten del av dem i form av kriminalitet, eller vi kan ta ut store mengder. Både over tid og mellom nasjoner finnes enorme forskjeller i hvordan man møter det uønskede. Dette åpner for problemer vi sjelden drøfter: Hvor mye av det uønskede vil vi forebygge, hvor mye vil vi straffe, og hva kan eventuelt møtes på helt andre måter? Straffenes type og omfang er en kulturell manifestasjon. Gjennom bruk av straff sies noe om hvilken type samfunn/skole vi har skapt, og hvem vi er. Hvor mye avvik kan vi møte med straff uten at grunntrekk ved skolen er truet?

    I en samtale jeg hadde med Christie i 2012 sa han at en skole som de fleste andre samfunn/kulturer, behøvde en viss mengde uønsket atferd for å fungere. Hvis man ikke hadde «les miserables», så hadde man jo heller ingen å peke på når man oppdrar sine barn, bygger sitt eget plettfrie selvbilde eller forsøker presse på en fra makthavernes ønsket atferd. Og dersom det var for få kriminelle i et samfunn, kunne man simpelthen vedta lover som genererer «En passende mengde kriminelle». Slik godseierne gjorde i Tyskland medio det 19. århundre: Over natten vedtok de en lov som gjorde det ulovlig for fattige tyske leilendinger å samle nedfallsvirke i skogen – som de brukte som ved, tømmer m.m. Dette var en hevd, som hadde eksistert i 100er av år, og vipps så gikk kriminalitetsstatistikken rett vei – til værs.

    Kan se ut som Christie fortsatt er valid. Dessverre.

    PSU: Pedagogisk Sivil Ulydighet


    Heldigvis ikke mange krigshelter i Norge. Sier jo sitt når motstandsfolkene under WW2 gikk under tilnavnet «Gutta på skauen».

    Norsk historie er lite preget av kriger og voldelige opprør. Om dette skyldes alminnelig tafatthet eller humanisme skal ikke jegher spekulere i. Trenger ikke gå lenger enn til våre to naboland Sverige og Danmark, for å se en helt annen krigshistorie, preget av enorme landerobringer, brutal imperialisme og kolonier, med middelalderen største europeiske hærer og krigerknuger.

    Etter vikingtiden roet det meste seg ned her i Noreg. Vi satt musestille 500 år under Danmark, uten at vi greide eller ville rive oss løs. Så nesten ytterligere 100 år under Sverige, inntil selvstendigheten kom rekende i 1905 – som i 1814, hovedsaklig pga autogene årsaker. Vi var såkalte nøytrale under WW1 og noe lignende under WW2 hvor regjeringskontorer, slott, fort og bunkerser tømtes fortere enn Frognerbadet ved et plutselig tordenvær. Christian Frederik kom visst også med følgende hjertesukk da han overleverte Norge til Karl Johan i 1814; «Ta nå dette landet. Det lar seg ikke regjere. Vi har forsøkt i 500 år. Består kun av nessekonger».

    Norsk egenrådighet bekreftes også av professor Viviane Robinson i en samtale jeg hadde med henne i 2015: «Norske lærere er verdens mest autonome».

    Det som kjennetegner norsk historie er stilltiende sivil ulydighet. Dette viste seg bl a at norske lærere under WW2 nektet å følge lover vedtatt av nazistene. Det var lite opprør, armer og bein – men kalkulert ignoranse viste seg å fungere helt utmerket. For eksempel ville okkupasjonsmakten nazifisere skolen, men måtte delvis gi opp på grunn av utstrakt motstand blant lærerne. Tidlig i okkupasjonen ble lærere og andre offentlig ansatte i Oslo avkrevd en erklæring om lojalitet, men kun 300 av 10 000 skrev under. Og det var jo umulig å avskjedige alle disse ansatte.

    En av de viktigste skolebøkene som ble skrevet i forrige desenniet var Hvis Skolen Ikke Fantes av professor Nils Christie. Professoren var ledende i flere sivile ulydhetsaksjoner, både ved vannkraftutbyggingene Mardøla og senere i Alta.

    Internasjonale kommer man ikke utenom Gandhi og Mandela, som begge ved sivil ulydighet, endret verden.

    Så når Skolenes Landsforbund ved sin valgte leder Anne Finborud sier de ikke oppfordrer til, men forstår lærere og rektorer som ser litt romslig på elevers fravær, så kan de trøste seg med at de følger en lang norsk tradisjon om å «tenke selv» i Norges langstrakte land. 

    Skjønnsskifte


    Noe av det merkeligste med den nye nasjonale fraværsgrensen er at den er heiet fram av lærernes egen fagforening, Utdanningsforbundet.

    For vi har jo lenge hatt en fraværsgrense i skolen, hvor den sammen med vurderingsforskriften, har vært basert på skjønnet til lærer – den som kjente eleven, familiesituasjonen, psykiske og fysiske utfordringer.

    Usedvanlig at en fagforening har ønsket å redusere det enkelte medlems autonomi og beslutningsmyndighet?Når det er sagt: Høringsuttalelsen til Utdanningsforbundet fra 24.4.15 peker derimot mot en fornuftig justering av fraværsgrensen, 15% målt på samlet fravær, og ikke pr fag som idag. Her kan løsningen ligge, hører dere AP, SP, V, KrF, Mdg og SV?Lærerrollen blir mer revisorlignende, byråkratisk, det registreres, kontrolleres og rapporteres mer enn noensinne. NPM (NewPublicManagement) herjer med sitt styringssystem basert på mistillit og målstyring.

     Håper inderlig ikke Sugata Mitra får rett.

    Bør vi ha mattekrav for skolepolitikere?


    Er det akseptabelt at en kunnskapsminister fordreier virkeligheten? Å påberope en reduksjon i elever som slutter på 0,2% som et bevis på at egen skolepolitikk fungerer, indikerer i beste fall IV (Ikke Vurdert) i grunnleggende ungdomsskole matematikk.

    Adresseavisen, en av Norges største borgerlige aviser skriver: «Mindre fravær er bra, men det er ikke dermed sagt at frafallet i den videregående skolen vil bli tilsvarende redusert. De nye fraværsreglene kan først og fremst ha bidratt til at elever som egentlig fungerer godt, skjerper seg og går på skolen når de hangler litt. Det er ikke sikkert at de som står i fare for å droppe ut, påvirkes av regelen. Nedgangen i antall elever som har sluttet i løpet av skoleåret, er på bare 0,2 prosentpoeng, i praksis ingen endring.» Særlig merkelig er det at ministeren ikke er mer tilbakeholden, enn si korrekt, i sin tallbehandling. For vi snakker jo om Strenge-Torbjørn, som ved siden av fraværsgrensen, har markert seg ved å kreve minimum 4 i matematikk for alle nye lærere – uansett om du skal undervise i gymnastikk, kunst&håndverk eller norsk. 

    Her er f eks to artige påstander fra ministeren i samme artikkel på Høyres hjemmesider:

    «Det er for tidlig å si sikkert om fraværsgrensen vil påvirke frafallet i videregående skole»

    og i neste avsnitt:

     «Venstresidens kritikk om at fraværsgrensen ville føre til økt frafall er motbevist»


    I en annen artikkel i dagens aftenposten sier statsråden: «Det er flere undersøkelser som sier at mye tyder på at flere jenter blir negativt påvirket av livet, da inkludert skolen. Det tror jeg ikke bare handler om skolen, men presset fra samfunnet rundt, sier han.» 

    Hvordan er det mulig i samme setning si at skolepress «ikke bare handler om skolen» og samtidig si det bare handler om «presset fra samfunnet rundt». 

    Den siste uttalelsen er i og for seg ganske uskyldig, men illustrerer hvordan Isaksen i beste Kristin Clemet stil, først installerer et ferniss av objektivitet for så å konkludere i sin ideologitåke.

    Jo, vet det snart er valg. Men hvordan er det mulig, Røe Isaksen?

    Fake news & fraværsgrensen


    C_yLogrW0AAzXYG

    Snakket nettopp med en av Norges ledende statistikere, forfatter og professor http://www.nhh.no Jan Ubøe ang dagens rapport om fraværsgrensen fra statsråden. Ubøe sier: «Antar vi at året har 200 skoledager, økte tilstedeværelsen fra 195 til 197 dager. Det er vanskelig å tro at dette har avgjørende betydning for Norge som nasjon, spesielt siden mange satt sjuke på skolen og kanskje tilbrakte dager på legekontor for å dokumentere gyldig fravær.»

    Videre er det langt større fylkesvise forskjeller (300% mellom laveste Sogn & Fjordane 0,7% og Hordaland 2,7%) enn den beskjedne endringen på 0,3% i nedgang IV/stryk (Ikke Vurdert). Slike enorme variasjoner i populasjonene tyder enten på korrupte data, eller på datafangst påvirket av eksogene variabler. Forklaringen på de store fylkesvise variasjonene kan nok ligge i ulik praksis mht de ulike fylkenes praktisering av fraværsgrensen, som f eks her i Oslo, Sogn og Fjordane og Hordaland hvor elevene fikk fritak fra fraværsgrensen eller her i Telemark som praktiserer fritak for ifm førerkort langt strengere. Rettferdig, og kan man stole på datagrunnlaget når det er så stort tolkningsrom for hva fravær er?Hadde man skulle tatt denne rapporten seriøst, så burde våre skolepolitikere brukt langt mere tid på å diskutere 300% forskjellen i stryk mellom fylkene enn 0,3% økning i tilstedeværelse. Og hva med de 10 timene som trekkes fra fraværet, hvordan er praktiseringen av når og hvordan disse 10 timene trekkes fra – før og etter fraværsgrensen?

    Folkehelsa og Almennlegeforeningen melder om en mangedobling av antall legebesøk etter fraværsgrensen ble innført høsten 2016. Det er videre grunn til å tro at bruken av smertestillende og generell medikamentbrukhar hatt samme økning.  Oslo Universitetssykehus melder om 400% økning i stress blant ungdom og fraværsgrensa er neppe et synomym for mindfullness. Og tenk på den økte byråkratiseringen av lærerjobben som føring, kontroll og kommunikasjon av fraværsgrensen har medført.

    Uansett partitilhørighet, det er tarvelig av politikere å bruke elevdata som bevis på sin egen fortreffelighet. Skulle nesten ønske at det var «non grata» å snakke om skole i valgkampen – på samme måte som forsvars- og sikkerhetspolitikk sjelden blir brukt som valgflesk. Kunne vi få til samme type bredt forlik om skole som på forsvarspolitikk, så ville det vært et langt skritt i riktig retning.

    Mindre fravær er bra, men det er ikke dermed sagt at frafallet i den videregående skolen vil bli tilsvarende redusert iht Adresseavisen. «De nye fraværsreglene kan først og fremst ha bidratt til at elever som egentlig fungerer godt, skjerper seg og går på skolen når de hangler litt. Det er ikke sikkert at de som står i fare for å droppe ut, påvirkes av regelen. Nedgangen i antall elever som har sluttet i løpet av skoleåret, er på bare 0,2 prosentpoeng, i praksis ingen endring. Direktoratet slår fast at det ikke er dokumentert hvorvidt fraværsregelen har ført til mindre frafall.»

    Og dette kalles en suksess?
    iv-pa-grunn-av-fravarsgrensen (1)