Ludvigsens kjepphester. 11-96. Og fagene i skolen.


image

Var på Utdanningsforbundets allmøte ang fagene i  fremtidens skole 27.9.

Hovedgrunnen var at det er jo ok å diskutere heldagsskole, mobilfriskole, ekspertutvalg, VFL, GNIST, GNU og andre TiraMiSu inspirerte skole-akronymer. Men det har vært et savn at vi her oppi steinrøysa ikke har tatt opp de store og overgripende spørsmål ifm skolen og utdanning.

Selv har jeg tenkt å egne mine gjenværende år i skolen, til hermeneutisk å forvalte arven etter dypt savnede prof. Nils Christie. Hans bok Hvis Skolen Ikke Fantes fra 1971, er både enestående og fortsatt aktuell. Dessverre. Christie stilte spørsmål om hva hensikten var med skolen, og hva som der måtte endres for at den skulle gi færre assosiasjoner til hans øvrige forskning: avstraffelse og bestialiteten besteborgere utøvde i KZ-leirene.

Fikk også dugelige forventninger, etter å ha lest Ludvigsen NOUen som vil videreutvikle det som norsk skole allerede er gode på: kritisk tenkning, samarbeide, medskaping, equity, delaktighet m.m.

Men edle tanker er ofte vanskelig å omskape til konkrete, oppløftende gjerninger. (Minner meg litt om Regjeringens mål om at Norge skal være karbonfri i 2080 – snakk om å gjøre opp regning uten vert.)

Vel.

image

Jeg dristet meg til å spørre Ludvigsen to spørsmål: Om11-96 funnet til Harvard også er relevant i Norge? (Kort fortalt; Mens 96% av skolelederne er forøyde med studentenes kompetanse er kun 11% av bedriftslederne fornøyde).
Spørsmål to var av mer prinsipiell art: hvordan og av hvem fagsammensetningen i skolen skulle revideres?

Svaret på det første spørsmålet var vagt. Det andre var skikkelig overraskende og litt skremmende: «Stortinget».

Så Ludvigsen var allikevel ikke skolens Gorbatchov, men en som ville videreføre de glade amatørers, dvs politikernes overstyring av skolen?

Jeg må ærlig innrømme at håpet var han skulle foreslå noe inspirert av fhv utd.min. Giskes nye bok, at utover en håndfull basisfag, skulle fagsammensettingen bli gjort av lokale skoleleder og kollegier. Et noe mer konservativt alternativ kunne ellers være å la profesjonen ifa Utdanningsforbundet, Elevorg, NSU og partene i arbeidslivet årlig revidere mix av kompetanse og fag som er mest sentrale.

Synes som sagt Giske er inne på løsningen i sin bok – hvor han prinsipielt forfekter mer makt til skolene, skolelederne og kollegiene. Verdensmester i skole Finland, har nesten ingen nasjonale prøver og standarder, men en urokkelig posisjon i samfunnet. Denne er ikke kontinuerlig undergravd av utdanningspolitikere som hevder de ikke vil ha flere lærere, men bedre lærere. Hallo – hva ville politikerne selv mene om daglig å få opplest i media: «Vi behøver ikke flere politikere, men bedre politikere».

Selv om Giske gir lite konkrete handlingsrom, må jeg si boken hand er forlokkende toner i mine ører.

«Boka er en hyllest til den som jobber i skolen. Til syvende og sist handler veien til en bedre skole om å vise tillit til skolens ansatte, til lærerens profesjonalitet – og la læreren være lærer».
image

Billedtekst øverste bilde: Ludvigsen foredrar. June gjør som Erna, spiller Candycrush.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s