Staten som tilrettelegger. Eller konkurrent?


image
Var invitert av Abelia til å bli med på dagens dialogmøte med statssekretær Paul Chaffey.

Først kudos til Chaffey som stiller opp, forteller hva Kommunal & Moderniseringsdepartementet (hva med å modernisere eget navn? ☺) vil og deretter er en time lydhør til stede. Bra!

Chaffey er en norsk politiker som balanserer verbal presisjon med islett av tørrvittig, britisk understatement. Startet med å si at han nå ventelig fikk smake egen medisin, da han selv som Abeliasjef hadde fremmet en brukbar kravliste til foregående statssekretær på tilsvarende tilstelning noen år siden. Så en anektode om kommunevalget, hvor digitalisering absolutt ikke hadde vært på agendaen.

Seansen gjaldt altså
digitalisering generelt, og ikke bare da ifm utdanning som Conexus/mYouTime jobber med.

Summa summarum:

1. Staten må ta et ansvar for å opprette kanaler for offentlig og privat tjenesteutvikling.

2. Statens rolle er å lage markedsplasser som kan tilby produkter og tjenester til off. virksomheter.

3. Staten er alt for ofte selv leverandør og som således konkurrent til privat næringsliv. Det ble uttrykt en smule skuffelse på at en blåblå regjering ikke hadde markert mer disruptiv endringsvilje her.

4. NOUer og utvalg endrer ikke Norge. Handling takk!

5. Alt for mye internt fokus i departementer og direktorater – borgerne bryr seg lite hvem som tilbyr hva – bare tjenestene fungerer. Det kom benkeforslag fra Microsoft på å etablere kommune nr 429 – en ren digital kommune som kun leverte nettbaserte tjenester. Spenstig!

6. Fra salen fremkom ønske om å se på digitaliseringen av Norge som en visjon på hvilken konkurransekraft dette kunne gi Norge både som leverandør men også for å tiltrekke oss etableringer fra utlandet.z

Takk til arrangør Abelia og til kjekke Twittervenner som ga meg input før møtet!

Den lønnsomme norske skolen


image

«Eleven har et sinneproblem, islettet ekstreme politiske synspunkter, ventelig i motsatt ende av ditt samfunnssyn. Du har nå tilgang til alt av skolens ressurser – helsesøster, PPT, skoleledelse mm».

Dette var opodraget en av Norges lærere fikk i høst.

Samtidig fikk jeg høre fra June Breivik om en befaring en fylkeskommune hadde hatt i England noen år tilbake. Norske politikere fra RV til FrP diskuterte frafall med noen Tories. En av de engelske konservative med stiff upperlip ble visst spurt om hvordan de så på dropouts. «We dont care….»  – var essensen i svaret. Norske fylkespolitikere fra Rødt til FrP, mistet både munn og mele, av en slik likesel holdning.

«Equity» kaller Andy Hargreaves styrken i den skandinaviske skolemodellen. I det store og hele er den norske modellen også den mest effektive, da samfunnskostnaden ved dropout iht Regjeringen.no er estimert til ca 8mnok pr capita.

For skolen som isolert kostsenter er det billigste å overse slike individer – kostnaden pr elev blir jo svært høy med denne type 1:1 fotfølging. For samfunnet er det svært god butikk på minst tre sett:

A 8mok å spare i NAV- og andre sosiale kostnader senere i livsløpet.

B Noe mer normerte elever har godt av å bryne seg på «rare» mennesker, som de uvilkårlig treffer på senere i livet.

C Underbygger et verdisyn tuftet på håp – vi er mer blitt sånn enn født sånn – om noen med og uten briller er i tvil om dette.

«Look to Norway», not «London Calling»!
image

Lundestad. Norges Snowden?


image

Åpenhet koster, ikke minst selvdisiplin fra de som rammes av glasnost. Enkelt er det ikke, men er det ikke foretrukket å tidvis lytte til argumentene, før man gutser på med varslerens salgsfremmende motiver?

Lundestad ytrer seg om forhold som er overmodne for offentlig diskurs. Basta. Denne ubehagelige og slettes ikke fullkomne ytring, er derimot nøret av en lukket prosess på hvordan og hvorfor de enkelte nominasjoner har blitt initiert, diskutert og enn si vedtatt. Kun politikere eller byråkrater kan iht statuttene nominere. Videre er hele komiteen pensjonerte norske politikere med velfylt partibok. Ingen under 50, fargede eller utaskjærs er funnet verdige – være seg fra norsk næringsliv eller utenlandske statsborgere.

Som Frimurerlosjen og andre potente lukkede anstalter, gjør ytring i fri dressur vondt. Vi norske liker å tro at slow-tv med Hurtigruten og Holmenkollsøndagen er internasjonale mediebegivenheter på linje med fotball-vm og et Beatles comeback. Vel, Norges eneste virkelige globale «15 minutes of fame» er når kameraene årlig vender seg mot nordvegen på en regntung novemberdag. Det smerter da langt inn i folkesjela når den velpolerte norske selvfølelsen nådeløst blir disikert av Judas Iskariot.

På Nobels nettsider og på norske Wikipedia fastslås at tildelingen er verdens mest prestisjefylte pris. Beskjedenhet er ingen dyd, janteloven gjelder ikke her nei. I denne gullstandarden av alle priser, viser Lundestads åpenhet at tildelingene har vært preget av Nobellederens manglende kunnskap, personlige preferanser og innfall.

Finnes fasit? De siste årenes «rare» nominasjoner sier også sitt. Obama uttaler selv at prisen var pinlig, og hadde forespurt Nobelkomiteen om å slippe å møte opp. Krevende å toppe denne tildelingen, kunne i tilfelle være å gi den til den norske Nobelkomite?

image

Årets klimatoppmøte i Davos hadde 2500 delegater, hvorav 1700 ankom med privatfly. En gjennomgang av de 14 Nobelprisvinnerne siden 2000, disponerer visstnok 10 privatfly. Før pristildelingen.

Say no more.

Det er også mulig å vatre opp mot stødigheten under Francis Sejersteds ledelse, samt til hvordan prisene tildeles i Sverige – helt uten innblanding av politikere.

Skal vi da slutte med glasnost? Nei. Tvert om, vil nå jeg mene.

image

Ludvigsens kjepphester. 11-96. Og fagene i skolen.


image

Var på Utdanningsforbundets allmøte ang fagene i  fremtidens skole 27.9.

Hovedgrunnen var at det er jo ok å diskutere heldagsskole, mobilfriskole, ekspertutvalg, VFL, GNIST, GNU og andre TiraMiSu inspirerte skole-akronymer. Men det har vært et savn at vi her oppi steinrøysa ikke har tatt opp de store og overgripende spørsmål ifm skolen og utdanning.

Selv har jeg tenkt å egne mine gjenværende år i skolen, til hermeneutisk å forvalte arven etter dypt savnede prof. Nils Christie. Hans bok Hvis Skolen Ikke Fantes fra 1971, er både enestående og fortsatt aktuell. Dessverre. Christie stilte spørsmål om hva hensikten var med skolen, og hva som der måtte endres for at den skulle gi færre assosiasjoner til hans øvrige forskning: avstraffelse og bestialiteten besteborgere utøvde i KZ-leirene.

Fikk også dugelige forventninger, etter å ha lest Ludvigsen NOUen som vil videreutvikle det som norsk skole allerede er gode på: kritisk tenkning, samarbeide, medskaping, equity, delaktighet m.m.

Men edle tanker er ofte vanskelig å omskape til konkrete, oppløftende gjerninger. (Minner meg litt om Regjeringens mål om at Norge skal være karbonfri i 2080 – snakk om å gjøre opp regning uten vert.)

Vel.

image

Jeg dristet meg til å spørre Ludvigsen to spørsmål: Om11-96 funnet til Harvard også er relevant i Norge? (Kort fortalt; Mens 96% av skolelederne er forøyde med studentenes kompetanse er kun 11% av bedriftslederne fornøyde).
Spørsmål to var av mer prinsipiell art: hvordan og av hvem fagsammensetningen i skolen skulle revideres?

Svaret på det første spørsmålet var vagt. Det andre var skikkelig overraskende og litt skremmende: «Stortinget».

Så Ludvigsen var allikevel ikke skolens Gorbatchov, men en som ville videreføre de glade amatørers, dvs politikernes overstyring av skolen?

Jeg må ærlig innrømme at håpet var han skulle foreslå noe inspirert av fhv utd.min. Giskes nye bok, at utover en håndfull basisfag, skulle fagsammensettingen bli gjort av lokale skoleleder og kollegier. Et noe mer konservativt alternativ kunne ellers være å la profesjonen ifa Utdanningsforbundet, Elevorg, NSU og partene i arbeidslivet årlig revidere mix av kompetanse og fag som er mest sentrale.

Synes som sagt Giske er inne på løsningen i sin bok – hvor han prinsipielt forfekter mer makt til skolene, skolelederne og kollegiene. Verdensmester i skole Finland, har nesten ingen nasjonale prøver og standarder, men en urokkelig posisjon i samfunnet. Denne er ikke kontinuerlig undergravd av utdanningspolitikere som hevder de ikke vil ha flere lærere, men bedre lærere. Hallo – hva ville politikerne selv mene om daglig å få opplest i media: «Vi behøver ikke flere politikere, men bedre politikere».

Selv om Giske gir lite konkrete handlingsrom, må jeg si boken hand er forlokkende toner i mine ører.

«Boka er en hyllest til den som jobber i skolen. Til syvende og sist handler veien til en bedre skole om å vise tillit til skolens ansatte, til lærerens profesjonalitet – og la læreren være lærer».
image

Billedtekst øverste bilde: Ludvigsen foredrar. June gjør som Erna, spiller Candycrush.