Lærere lønnet som jordbærplukkere?


image
Dagens farsott blant skolefolk på nett har vært Oslo Høyres utspill om prestasjonslønn for lærere.

Temperaturen har vært høy, skyttergravene dype, frontene steile, og debattens utbytte, lavt. Har selv forsøkt formidle synspunkter fra flere hold, til skuffelse for både den ene og andre.

Jeg kvitret selv denne for en måned tilbake.

image

Og denne fra BI professor Bård Kuvaas:

image

Antall lærere utenfor skolen er ca 37.000. Jobber selv med flere av disse: et gammeldags, rigid lønnssystem basert på ansiennitet og manglende karriereveier oppgis ofte som grunn for disses exodus.

Hvordan skal så skolen avlønne sine gode lærere? Titter man på Kuvaas forskning fra andre lignende kunnskapsbedrifter, så viser det seg at prestasjonslønn basert på kvantitative kriterier ikke er veien å gå. Greit for jordbærplukkere og telefonselgere, men ikke for kunnskapsarbeidere, som f eks lærere som ved deling og samarbeide skal utvikle gode læringsprosesser som helst skal vare livet ut.

Det Kuvaas dog anbefaler er differensiering av lønn mht funksjon og ansvar – f eks lærere som har ettertraktet kompetanse og/eller med personalansvar. For at dette skal fungere må kriteriene være transparente og allment aksepterte blant personalet. Høyres statsråd Torbjørn Røe Isaksen har vel i så tatt et skritt i riktig retning med sine nylig annonserte «Lærerspesialister«.

Slår meg forresten stadig oftere at politikere gjerne innfører reformer i skolen som:

1. Ikke fungerer på noen andre arbeidsplasser
2. Ikke er forskningsbasert (ofte færre forskere som backer en ønsket skolereform enn forskere som ikke tror på menneskeskapt global oppvarming)
3. Ikke er initiert enn si ønsket av de desidert viktigste aktørene i skolen: elevene og lærerne
4. Er basert på en grunnleggende sjalusi til de rettigheter og arbeidsform som lærere har opparbeidet
5. Forutsetter at den norske skolen er elendig drevet – tross evidens fra Unicef om at vi er 6.best. Skolefolk vet altså ikke sitt eget beste og trenger politikere stort sett uten erfaring hverken fra ledelse i skole eller arbeidsliv forøvrig – til å overstyre alt fra etterutdanning til skolemat.
6. Er anekdotiske og erfart på egen eller nærståendes opplevelser.

Pedagogisk russisk rulett: De fleste vil kunne skrive under på at våre barn og unge er det viktigste vi har. Er ukomfortabel med tanken at vi eksperimenterer med skolereformer og ordninger, hvor vi ikke har kontroll på de viktigste konsekvensene. Videre vil en skolepolitikk enten basert på innfall, smale pressgrupper eller frisk politisk ideologi – endres i takt m skifte av by- eller statsråd.

Som i annen viktig nasjonal politikk, som f eks forsvars- og utenrikspilitikk, søkes det bred forankring både politisk og med de brukerne som berøres. Er det mulig å kreve denne type prosess også vedr. skolepolitikken?

Men evidens trumfer som regel høyt støynivå på #SoMe. Heldigvis.

Oppsummert:
image

image

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s