Interview @georgemonbiot: We are living in dangerous times, and the loss of trust is a crucial component of that danger

66930032People, and not only «the have-nots», lose faith in public services/commons and our elected politicians’ ability to fulfill their task including develop and finance public services: In Norway we recently had an extensive study showing emerging neo-authoritarian organizational structures and centralization of all internal and external communications in business as well as in the public sector. Fewer employees will participate publicly, and a fearful culture is created where discussions of alternative solutions to important societal challenges is not seen as a good, but a problem.

1. With reference to your article August 3rd, 2016, the press cannot be trusted either It is all rigged and biased, alternate facts are the new Pravda – we do not trust institutions – media, science, schools, government etc. How can trust – as our most important asset and commons – be brought back? My late good friend prof. Nils Christie wrote about this and related issues,

We are indeed living in dangerous times, and the loss of trust is a crucial component of that danger. I see it as one aspect of a more general loss of belief and belonging: the sense that political life is not something to which we belong or something that belongs to us.

It is among the politically alienated that extremist movements develop. In his fascinating new book Age of Anger, Pankaj Mishra explores how ressentiment grows among people who have been promised equality and access, but who find that all doors are closed to them. This alienation is easily recruited by demagogues scapegoating minorities and developing a new authoritarian politics.

It seems to me that a crucial component of any progressive political project must be to restore a sense of belonging. I believe this starts with the revitalisation of community. This is part of the reason for the project I’m running with the musician Ewan McLennan, Breaking the Spell of Loneliness. By reconnecting people and rebuilding community we can begin to rebuild political belonging. Atomised, we are helpless, prey to any charlatan making extravagant promises.

2. History should have taught us some lessons on the fall & rise of empires. Are the rise of «Trumps» in the west inevitable as it is s sign of the fall of the Western empire? Or as you write in one of your recent articles: “Symbols, slogans and sensation trump facts and nuanced argument”. What do you think of Slavoj Zizek’s analysis: ?

The contradictions at the heart of mainstream ideology expose it as a system based on magical thinking. With one breath we are told that global capitalism is a dynamic, disruptive force, the source of constant innovation and change. With the next, we are told that it has brought about permanent stability and peace – the end of history. We have been promised infinite growth on a finite planet, and because this contradiction cannot be resolved, we are told simultaneously to reduce our consumption to save the living world, and increase our consumption to save the economy. We have been assured that social peace will be delivered by a system based on competition and envy, and that democracy would be secured by the power of money.

A system built on such evident contradictions is inherently unstable. It is easily captured by those who offer simple answers to complex predicaments. What we lack above all is a coherent, compelling and honest political narrative that places us in the present and predicts the future. Because mainstream parties of both the left and right have singularly failed to develop such a narrative, the vacuum can easily be filled by dishonest, simplified stories, powered by hatred and rage.

3. Dresden 1945 or Maidenhead 2017? Therese May said yesterday that UK&USA are the shiny mansions on the hill and has been that for 100s of years. Is that a fact – or a Bannion-inspired alternate fact? Svend Lindquist – much inspired by Conrad, Huxley and Orwell – tend to focus on the subjects of European imperialism, colonialism, racism, genocide and war, analyzing the place of these phenomena in Western thought, social history and ideology. Holocaust was not a German invention, but European. And; is there a straight line from Western imperialism, our NPM based schoolsystem and the way we today destroy nature and wilderness for all future generations? With reference to what happens in Norway these days:
Norway plans to cull more than two-thirds of its tiny 68 wolf population
Norway conservationists slam plans to dump mining waste into Norwegian fjord

Sven Lindqvist’s work on this issue is crucially important, as are the explorations of Adam Hochschild. The colonial project was based on both the subjugation of independent peoples and the capture of their resources.

The most successful form of historical revisionism in the former imperial nations has been the sanitisation of both projects. To read certain historians in Britain today, you would imagine that the purpose of British imperialism was to teach the natives English, table manners and double entry book-keeping. The brutal and often genocidal treatment of imperial subjects (including the concentration camps the British ran in Kenya during the 1950s and the famines it manufactured in India in the 1870s) have been comprehensively airbrushed. So has the sweeping destruction of wildlife and ecosystems by the same colonial project.

We remain enthralled by an extractivist ideology. It seems to regard the highest calling of humankind as being the subjugation and destruction of the natural world and the liquidation of natural resources. Even when excellent alternatives are available, our political and economic elites seem determined to rip apart the fabric of the living world. Look at Trump and his team, for example, who have deliberately turned their backs on new energy technologies in order to try to reignite the fossil economy. In doing so, they put the United States at a technological and commercial disadvantage, as they allow other nations to develop the new generation of technologies. But the power of old industry, desperately protecting its investments, combined with an extractivist machismo blinds them to such realities.

4. I would like to discuss the critique of our education system – as fostered by sir Ken Robinson, Pasi Sahlberg, Andy Hargreaves et al. I was myself part of the team initiating the 30 years’ anniversary of Reagan-Gorbatsjov on Iceland with these thought leaders. Is our current school system designed to improve the world or to prevent change and uproar?

I see the narrowing of the educational curriculum as being the start of the process of alienation that destroys people’s sense of belonging and self-worth. The narrower teaching becomes, the more children are excluded from it, regardless of their intelligence or ability. A narrow curriculum rewards a narrow set of skills.

I am among the lucky few whose form of intelligence happened to be the kind that the school system rewards. This is a linear, analytical and hyperlexic intelligence. But I know other people who are evidently brilliant, but whose form of intelligence was unrecognised by the school system. For example, a friend of mine can precisely diagnose engine faults simply by listening, a skill that often astonishes professional mechanics. He has a dynamic, three-dimensional, system-based intelligence (as many people with dyslexia do) that was of no interest to the schooling system, which branded him a failure.

I volunteer sometimes for an adventure learning charity, that takes children who have never visited the countryside and never seen the sea into stimulating environments. The first time I took a party of these children rock pooling, one boy stood out. He struck me as a natural genius: observant, intuitive, full of ideas and curiosity, both physically and intellectually adventurous. I pointed this out to his teacher, and she reacted with astonishment. He was at the bottom of the class. When a child such as that is treated like an idiot, it is not the child that has failed, but the system.

5. Who will win the war in science? Is the current goldstandard of scientific objectivity («speaking truth to power») less subjective than Steve Bannions «alternate facts»? If yes, how do we know that?

There is a fundamental scientific paradox, which has no easy or obvious resolution. Scientific enquiry is supposed to be based on the principle nullius in verba, which means “take nobody’s word for it”. (This is the slogan of the Royal Society in the United Kingdom). Taking no one’s word for it wasn’t too difficult when the Royal Society was founded, when an educated person could reasonably expect to be able to keep up with scientific developments.

But today science has become so specialised and publication so prolific that even people at adjoining benches in the laboratory have only a hazy idea of what their neighbours are up to. I have a scientific education and have spent much of my life reading scientific papers, but I find myself these days skipping past the methodology and results, and reading only the abstract, introduction and conclusions, as keeping up to date even in narrow fields means skim-reading, and as I don’t understand the ever more sophisticated statistical analyses they use. In other words, I now take almost everything on trust. And I suspect that the same applies to most professional scientists.

People without a scientific education and without the time to read scientific papers have no hope of forming an informed view of their own. They have to take people’s word for it. Unfortunately, the interlocutors with the greatest reach are those who have been funded to deny, distract from and confuse scientific findings, such as the network of professional climate deniers funded by the fossil fuel industry. This is a recipe for epistemological chaos.

6. Is science part of the solution or part of the problems? Can it bring solutions or is it a root cause for the state of the world? May science address the grand challenge of our time? Is the science system captured by neoliberalism? Does todays industrial-scientific-complex need a disruptive unclever guy like Trump? How can scientists become responsible for what they learn how to see?

Confronted with the vast proliferation of information, we go into survival mode, and that, among academics, means an extreme narrowing of knowledge and understanding. Narrowness is rewarded, breadth is a recipe for failure.

In Britain and certain other countries, subject specialisation takes place at a ridiculously early age: by the time you are 16, you must choose either a scientific education or a humanities education. The result is a dialogue of the deaf. Scientists have almost no grounding in philosophy, history, literature or politics, while humanities students remain staggeringly and shockingly ignorant of science. (Incidentally, almost everyone in a senior position in the media is a humanities student, which goes some way towards explaining their misrepresentation of crucial aspects of the world).

A broad, rounded worldview, that enables you to place your own knowledge and endeavour within as wide a context as possible, is destined under this system to elude us. In a world suffering numerous crises of complexity, education should aim for the broadest possible understanding, which is another way of saying wisdom. It does the opposite.

As a result, intellectual leadership is lacking. The space that should be filled by public intellectuals is occupied by loudmouths, mountebanks and corporate stooges. It is hardly surprising that people are terminally confused and have developed a distrust of intellectual elites.

7. British parliament almost refused to allow Trump entering UK a short year ago. What to think about the praise Theresa May showered over Trump in her speech January 26th? How did she get into that «mass»?

I understand she is still washing her hands, but the orange stain just won’t come off. Just as it must be deeply humiliating for those Americans who oppose him to have Trump as their president, it is deeply humiliating as a British person to see our Prime Minister grovel to him. For many years, “national sovereignty” in Britain has meant asserting our independence against the European Union while rolling over for the United States. It is notable that many of the most garrulous self-described patriots in the United Kingdom are also the greatest enthusiasts for American power. There is never an attempt to resolve this contradiction, or even to acknowledge it.

For them, the dream has always been to leave the European Union and grant the power it exercised in our politics to the United States instead. In doing so, we abandon the EU’s collective bargaining that granted us a certain amount of diplomatic leverage, and simply have to accept whatever we are given.

What this is really about is the surrender to corporate and plutocratic power. To these people, the United States is viewed as a place in which corporations and billionaires are freed from the constraints of democracy, while the European Union is seen as a place in which they remain subjected to such civilising forces as taxation and regulation. (In reality, both tax and regulation within the EU have been steadily downgraded, as it comes to resemble the American model).

It is impossible to understand modern politics without understanding the power of money. In unreformed systems such as the UK and the US, campaign finance determines political outcomes. Our systems more closely resemble one dollar one vote than one person one vote.

It’s not just that money buys political outcomes, it’s also that the dirtiest money has disproportionate influence: something I call the Pollution Paradox. The most antisocial corporations – those that cause the greatest harm to society through pollution, financial malpractice, the exploitation of workers and the destruction of communities – have the most to fear from democracy, and therefore the greatest incentive to invest in politics, to free themselves from democratic constraint. Political systems therefore come to reflect their needs and their demands, rather than those of their cleaner rivals.

Politics in the US is an orgy of plutocratic power, and therefore the envy of people such as Theresa May and her cabinet, who owe their position to the support of the owners of the media and other billionaires. They might see Trump as crude, crass and rather embarrassing, but they recognise that he and his politics serve their interests.

I interviewed George Monbiot on behalf of

London falling

Should I stay or should I go?

For eller mot Brexit, britenes valg om å gå ut av EU, viser at det som teller, ikke lett lar seg måle.

EUs fantastiske bidrag de siste 61 årene har vært Europas fredeligste periode på 2000 år. Dette kan aldri underkjennes. Men har dette vært en Versaillesfred 2.0 – en fred basert på overfladisk convenience og handel, fremfor ved djerve politiske valg å endre på det underliggende reisverk?

Børskrakk. Jobbnedleggelser. Økte skatter for hver innbygger. Kronglete prosedyre mht exit. Alt massivt orkestrert av politikere, forskere, organisasjoner, bedriftsledere og andre samfunnstopper.

Tross propagandaen valgte britene exodus. Motstanderne valgte å forklare dette i fremmedfrykt ispedd dobbeltmoral.
Tilhengerne berettiget valget i et topptungt, lite folkelig og udemokratisk EU.

Uansett er valgutfallet berettiget i noe annet enn egen lommebok eller det som kan telles & måles.

Slik er det som oftest i skolen også. PISA, nasjonale prøver og «karakterløft» gir bare et lite bilde av hva som er viktig i skolen. Aller viktigst er å bygge betingelser for «la bonne vie». Her behøves mye mer enn elever som er gode i matematikk. Ludvigsenutvalget kaller dette sosioemosjonelle ferdigheter – som å spille hverandre gode, medbestemmelse, kreativitet m.m.

Vi måler mye som ikke teller. Mye som teller måles ikke.


Rule Britannia!

Denne uken har vi opplevd;
1. Trump som presidentkandidat
2. Island til 8-delsfinale
3. BrExit
4. Listhaug mest pop statsråd

En sinnsyk kupong. Ikke engang Snåsamannen så dette komme.

IA-avtale mot fravær

Kunne vi la oss inspirere av IA-samarbeidet i arbeidslivet, med fokus på å bedre læringsmiljøet, styrke skolenærværet, forebygge og redusere fravær og hindre utstøting og frafall fra skolen?
Har alltid undret meg over behovet for særordninger i skolen. Tenker bl a på:

1. behovet for ukentlig skriftlige tester og vurdering. Noen bedrifter forsøkte seg med kontinuerlige testing og vurdering for noen år tilbake. Men med negativ effekt på topp- og bunnlinje er det idag ingen ledende kunnskapsbedrifter som anvender dette.

2. I skolen kan fortsatt en lærer messe om teori uten forankring i elevenes behov, verdier, interesser og preferanser. Opplæringen i arbeidslivet er oftest rettet mot den enkelte eller tilpasset ansatte med like arbeidsoppgaver.

3. diskusjoner om tilstedeværelse av både elever og lærere. Bortsett fra i varehandel og service er det få jobber i dag som fordrer enn si krever tilstedeværelse.

4. Ymse forbud mot mobiltelefoner og andre digitale verktøy.

5. Ymse forbud mot caps, burka, skjørtelengde og andre personlige klesvalg. Fjern tematikk i de fleste kunnskapsbedrifter, bortsett fra i utadvendte stillinger selvsagt.

5. Krav om daglig overtid, i skolen ifa lekser. Ulovlig praksis i arbeidslivet, et tegn på dårlig organisering og gjennomføring av arbeidsdagen.

6. Alle skal lære det samme til samme tid med samme leveringsmåte. I arbeidslivet tar du ofte kurs når situasjonen krever det, eller når du og din foresatte synes timingen er rett.

Listen her kunne blitt lang.

Håper nå Statsråd Røe Isaksen og de andre vettuge politikerne ser hva som fungerer fint ellers i samfunnet, fremfor nok en gang finne på snedige særordninger for livet i skolen.

22 unntak fra Regjeringens forslag til fraværsgrense

Oppsummering av innstilling fra Utdanningskomiteen vedr fraværsgrensen 7. juni 2016.

Innstillingen er videre et eksempel på at den norske parlamentarisme og demokrati ikke fungerer. Få av de 22 vedtakene i innstillingen er reflektert i reglementet til fraværsgrensen kommunisert 19.august 2016.

Er det slik er demokrati skal fungere?

«Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken og Heikki Eidsvoll Holmås om å oppheve fraværsgrensen på ti prosent i videregående opplæring.»Dokument 8:86 S (2015–2016)


  1. viser til at det både i høringsrunden og på den åpne høringen på Stortinget 26. mai 2016 var flere sentrale aktører i skolesektoren som gikk imot innføringen av en fraværsgrense. Både KS, Skolenes Landsforbund, Forandringsfabrikken, Voksne for barn og Elevorganisasjonen er kritisk til å innføre fraværsgrense. Utdanningsforbundet er blant flere instanser som mener forslaget er for rigid slik regjeringen har utformet det.
  2. mener det har kommet flere legitime innvendinger mot en statisk fraværsgrense.
  3. mener det er reell usikkerhet om hvordan regjeringens forslag til fraværsgrense vil slå ut i praksis, både for fag med få timer hvert år, for yrkesfag som har mange fag med lavt timetall, og med hensyn til motivasjonen til å fullføre undervisning når prosentgrensen er overskredet, elever som trenger tilrettelagt skolegang, samt på hvilken måte regelverket vil følges opp ved den enkelte skole.
  4. vil peke på at det er viktig å ta høyde for at det kan være svært ulike og sammensatte årsaker til at enkelte elever er borte fra undervisningen i perioder eller over tid. Manglende motivasjon, sosiale utfordringer, mobbing, problemer hjemme, psykiske problemer og utfordringer med å takle overgangen fra ungdomsskole til videregående opplæring kan være noen bakenforliggende årsaker til fravær.
  5. mener det er viktig at fraværsreglementet utformes på en måte som ikke øker risikoen for at elever med slike utfordringer får økt fravær eller dropper ut av skolen.
  6. vil peke på at hjelpeapparatet som forutsettes å dokumentere fravær for denne gruppen, fortsatt ikke er tilstrekkelig tilgjengelig. Fastleger og PP-tjeneste henviser til spesialisthelsetjenesten for å stille diagnoser, og både her og i BUP er det ventelister. Sannsynligheten er høy for at fraværet har vokst seg stort før diagnose kan stilles.
  7. mener at skolen og skoleledelsen er de som kjenner elevens situasjon best, og at disse er helt avgjørende for tilpassing og tilbakeføring.
  8. viser i den sammenheng til uttalelsen til Blå Kors som mener at den nye grensen på 10 pst. er laget for å motivere «normaleleven», og at man har glemt de mange elevene som har spesielle utfordringer. Eksempler på dette kan være elever som har «rett til» en diagnose, men på grunn av dårlig oppfølging i grunnskolen ikke har fått det. Dette kan være skolevegrere eller elever med sosial angst som før de får stilt en diagnose, får varsel om at de vil miste rett til vurdering. Skolen kan klare å løfte elever som ligger i randsonen mot rusavhengighet, til en rusfri fremtid. Disse elevene har ofte perioder med fravær, men lykkes ved hjelp av godt miljøarbeid og miljøskifte. Når disse mister rett til å få vurdering, vil veien mot andre dårlige valg være nærliggende.
  9. merker seg at det i høringen var uenighet mellom høringsinstansene om hvorvidt skolene faktisk har rom til å utøve skjønn i praktiseringen av fraværsgrensen, og vil bemerke at klargjøringen av flere og klart definerte unntak taler mot at intensjonen er å gi nevneverdig mulighet til skjønnsutøvelse i enkelttilfeller. Regjeringen valgte heller ikke å gå inn for alternativ 2 i høringen, der rektor ble gitt noe mulighet for skjønn.
  10. mener innsatsen for å redusere fraværet i videregående opplæring først og fremst må bestå i forebyggende tiltak. Tiltak mot mobbing, arbeid med å skape gode og trygge læringsmiljøer, tettere oppfølging av elever med høyt fravær og en vesentlig styrking av skolehelsetjenesten kan være viktige bidrag i dette arbeidet. Forslaget om å innføre en plikt for skoleeier til å ha et system for oppfølging av fravær, som Kunnskapsdepartementet vil be UDIR om å vurdere, bør vurderes uavhengig av den innførte fraværsgrensen.
  11. mener at man gjennom både fraværsregelverk og andre tiltak må sørge for å forhindre fravær lenge før det når 10 eller 15 pst.
  12. ber på bakgrunn av dette regjeringen intensivere innsatsen mot fravær og sørge for sterkere oppfølging av elever i videregående opplæring, herunder en plikt for skolene til oppfølging av elever.
  13. er bekymret for den manglende forankringen et nytt regelverk har hos de som eier og driver videregående skole. Flertallet viser til at KS i sin høringsuttalelse til komiteen skriver at: «slik forslaget til forskrift nå foreligger, med beskrevet dokumentasjonskrav, er vi enda mer overbevist om at dette vil føre til mer unødvendig tidsbruk. Spesielt problematisk tror vi kravet blir for ungdom med psykiske helseproblemer, som er av en helt annen karakter enn somatiske lidelser. KS har, på samme måten som sittende regjering, vært opptatt av å bekjempe tidstyver i skolen. I og med at vår vurdering er at dette tiltaket ikke vil bidra til å øke hverken kvaliteten eller gjennomføringen i videregående skole, mener vi at forslaget øker omfanget av unødvendig tid lærere og skoleledere må bruke på administrative oppgaver». KS skriver videre: «Om fraværsgrensen innføres må det åpnes opp for mer lokalt skjønn og hensyn til elever med helseproblemer. Dokumentasjonskravet er spesielt utfordrende for denne gruppen og kan bli en lite kjærkommen tilleggsbelastning.»
  14. viser også til bekymringene rundt dokumentasjonskravene fra blant andre Elevorganisasjonen og Landsgruppen av helsesøstre.
  15. viser til at Utdanningsdirektoratet i omtalen av regelverket skriver at «Fravær av helsegrunner må i utgangspunktet dokumenteres med legeerklæring eller med dokumentasjon fra annen sakkyndig, som for eksempel helsesøster, fysioterapeut, tannlege eller psykolog (herunder BUP).
  16. viser til brev til Utdanningsdirektoratet fra Landsgruppen av helsesøstre, Norsk sykepleierforbund, hvor de påpeker at de ikke har vært tatt med på råd om dette, og leder Kristin Waldum-Grevbo for Landsgruppen av helsesøstre som uttaler at det er uheldig å ikke involvere en yrkesgruppe som er tiltenkt en rolle når det innføres nye fraværsregler.
  17. mener regjeringens vedtak om en 10% grense for udokumentert fravær er for rigid, gir lite fleksibilitet til skolene, og mangler klare reaksjoner på ugyldig fravær opp til prosentgrensen. En grense som innebærer at ugyldig fravær like over grensen alltid gir stryk, vil innebære at en elev som har hatt høyt fravær tidlig i skoleåret ikke ha noen mulighet til å bestå, uansett hvor mye eleven skjerper seg.
  18. frykter at de mange og detaljerte bestemmelsene med unntaksordninger og spesialbestemmelser vil gi mye ekstra byråkrati i skolene.
  19. mener mer myndighet og skjønn med fordel kan tillegges den enkelte skole. Tillit og delegering reduserer byråkrati og kontrollsystemer og gir rom for fornuftig gjennomføring på den enkelte skole.
  20. ønsker et regelverk mot fravær der skolene gis mulighet til å bruke et bredt spekter av reaksjonsformer mot ugyldig fravær. Regelverket må stimulere til økt gjennomføring, gi tillit og fleksibilitet til den enkelte skole og ikke bidra til unødvendig byråkrati i skolen. Et nasjonalt fraværsreglement må gi rom for fullføring for de som sliter, og gi større rom for lokalt skjønn.
  21. går derfor inn for at regjeringen i dialog med sektoren lager et nytt regelverk. I dialog med KS må regjeringen søke å finne gode løsninger på faren for unødvendig byråkrati og problemene ved dokumentasjon. Skolene må ha mulighet og myndighet til egnede tiltak og sanksjoner mot alt ugyldig fravær, ikke bare det som er over en viss grense, og regelverket må stimulere til økt gjennomføring og gi tillit og fleksibilitet til den enkelte skole.
  22. ber derfor regjeringen utforme en forskrift som i større grad tar hensyn til elever som sliter, som gir skolene mer fleksibilitet og der skolene gis mer egnede verktøy til å reagere tidlig på fravær, også før det er kommet opp i 10 eller 15 pst.

På denne bakgrunn fremmer flertallet forslaget i dokumentet:

«Stortinget ber regjeringen oppheve forskriften om en fraværsgrense på 10 pst. i enkeltfag i videregående opplæring og i dialog med sektoren utarbeide et nytt regelverk for fravær.»

  1. mener det er viktig at skolene jobber bredt og systematisk for å fange opp elever som ikke møter til undervisningen, og at det jobbes målrettet for økt tilstedeværelse gjennom gode rutiner som forebygger og motvirker fravær. Det er viktig at elever som uteblir fra skolen, følges opp på et tidlig tidspunkt. Skolene bør ha gode systemer for å oppdage uønsket fravær og sette inn tilpassede tiltak så tidlig som mulig. Dette er av stor betydning for den enkelte elev og kan være avgjørende for å gjennomføre videregående opplæring.
  2. registrerer i denne sammenheng at Kunnskapsdepartementet vil be Utdanningsdirektoratet vurdere nærmere om det også bør innføres en egen plikt for skoleeier til å ha et system for oppfølging av fravær, i tillegg til de omsorgs- og oppfølgingspliktene som følger av dagens regelverk.
  3. sin tilråding: Stortinget ber regjeringen oppheve forskriften om en fraværsgrense på ti prosent i enkeltfag i videregående opplæring og i dialog med sektoren utarbeide et nytt regelverk for fravær.

    Fravær. Et sunnhetstegn?


    Det er en intens diskusjon vedr fravær for tiden.

    Vet ikke om det er typisk norsk at vi skriver i blodtåka når det er tematikk som engasjerer. Karaktermordene sitter løst og det kaukes ‘Judas’ og ‘Kudos’ om hverandre

    Sola skinner og Mjøsas milde landskap stimulerer ikke til ukvemsord. Men.
    Dagens fraværsdebatt minner meg om 2 ting: ‘Nils Christie‘ og ‘1196‘. Langversjonene finner du på hyperlenkene over.

    Kortversjonene er:

    For ganske nøyaktig 1 år siden gikk professor Nils Christie bort, samtidig som jeg satt og ventet på han sammen med Andy Hargreaves. Christie skrev i 71 boken ‘Hvis skolen ikke fantes’ hvor han beskrev skolens 4 hovedfunksjoner som:

    1 faglig læring (aktualisert av statsråd Røe Isaksens etter- og videreutdanningsreform anno 2016)
    2 sosioemosjonell læring ( aktualisert i 2015 av Ludvigsenutvalget)
    3 Oppbevaring av elever
    4 Sortering av elever

    De 2 siste punktene benevnes av en del skoleforskere som den ‘skjulte læreplan’.

    Begrepet ‘1196’ refererer til en studie publisert av Harvard hvor 96% av skolelederne mener uteksaminerte studenters kompetanse er relevant, mener kun 11% av bedriftslederne det samme.

    Gitt forskningen til Christie og Harvard stemmer, så er det et sunnhetstegn at vår ungdom har høyt fravær.

    Å gi elevene straff for manglende oppmøte er i den sammenheng virkelig å rette baker for smed.

    Flere sterkt profilerte skoleledere er sterkt imot Regjeringens fraværsgrense med engros karakternekt av alle uansett årsakssammenheng. Et eksempel her fra i går: ‘Høyres ide om en fraværsgrense i den videregående skolen var lettvint og tabloid. Nå trenger vi seriøse løsninger. CHRISTIAN LOMSDALEN, Lektor i den videregående skolen»

    Hangmanskolen & «I will deprive you of an enemy»


    Eduard Sjevardnadse var en sovjetisk og georgisk politiker, mest kjent som Sovjetunionens siste utenriksminister. På Reagan & Gorbatchovs sagnomsuste treff på Island i 1986 falt følgende ord til USAs daværende utenriksminister George Schultz: «I am now going to do something terrible to you. I will deprive USA of an enemy!»

    Det som får meg til å tenke på denne hendelsen er to forhold. Det ene er at jeg får den ære å være med på å markere 30-årsdagen for denne hendelsen på den islandske utdanningsministerens toppmøte i september 2016.

    Den andre grunnen er noen skolefolks* bruk av sterke adjektiver i sin omtale av russens markering av 13 års skolegang. Dag Sørås har forøvrig en tankevekkende dagsfersk artikkel på trykk her. De samme rektorers har ellers en bemerkelsesverdig fraværende erkjennelse av å tilpasse og stramme opp egen undervisningspraksis, for å forhindre kortslutning mellom skole og russens årvisse feiring. La meg her gi et eksempel. I dag den 13.mai fikk de elever som skal opp i skriftlig eksamen i år beskjed. De 6 ukene frem til ferien, benevnes av Elevorganisasjonen som «hangmanskolen» eller «tulleskolen». Fordi mange elever på vg1 og vg2 fremover nå i beste fall får undervisning på lavgir med stort innslag av vikarer, nettsurfing og kreativ «edutainment».

    Hadde man da heller på vg1 og vg2 kjørt vanlig undervisning i disse 10-12 ukene kunne man følgelig med dagens pensum, avslutte ordinær vg3 undervisning i april og være ferdig med eksamener før både løvsprett, en tosifret gradestokk og russetid med de ulike uttrykk som den gir rom for.

    Dette forslaget er jo bare en av flere muligheter og det er ikke implementert i en fei. Men er sikker på at dersom partene skoleeierne, elev- og lærerorganisasjonene satte seg sammen – ville de finne frem til enda bedre ordninger som ikke førte til decennier med kortslutning mellom skole og russens feiring.

    Kommer ellers rett fra NKUL konferansen i Trondheim – i samvær med 1200 skoleeiere, skoleledere og lærere. Russetrøbbel var intet tema der – de fleste skoleledere hadde tett kontakt med lokale russeledere om både undervisning og eksamener – strakk seg langt i lokale, forente tilpasninger. De som i størst grad hadde russetrøbbel var i hovedsak i fra storbyene, særs rundt Oslofjorden. Her var det hardest festing, kostbare busser og fancy arrangementer. For meg kan man gjerne forby russebusser ene og alene av hensyn til bærekraft og CO2 footprint – holder ikke dette til avskilting av uvesenet kan man tilføre argumenter som økonomisk apartheid med pappabetalte luksusbusser, lydforurensning, ikke minst sikkerhetsrisiko både for russ, medbrakte mindreårige og andre trafikanter.

    Men hovedpoenget er voksensamfunnets manglende walk-the-talk – dobbeltmoral. Bildet over er et av Norges mestselgende konfirmasjonskort – nådeløst kommentert her.

    Så inntil skolepartene setter seg ned for å finne en omforent løsning – og skolefolk slutter å klage over en repeterende kortslutning de selv nok er medskyldige i – så kan det se ut som assosiasjonene til Shevardnadse blir et like sikkert vårtegn som harkende gressklippere.


    * Spenstig og noe dubiøs vitenskapelig bruk av statistikk forøvrig. 77 sier ja, 54 rektorer sier nei til å endre dagens russefeiring. 40 som hverken sier ja eller nei, tas elegant inn til inntekt for Ja-gjengen, mens 29 andre rektorer hermeneutisk havner hos russerektorene. Slik blir aber plötzlig stillingen 119 vs 81. Videre sier ikke artikkelen noe om hvor mange rektorer som ikke svarte – også relevant for tolkningen av gallupen. Lol også at den enkle 1.klasse aritmetikken i artikkelen heller ikke er korrekt 77+40 blir jo 117 og ikke det oppgitte 119, 54+29 blir 83 og ikke det oppgitte 81. Vel mye fravær i russetida for journalisten?

    Leicester, 1.mai, evnesvake og emnerike elever


    Riktignok sjeldnere enn for 1 år eller 2 siden, men fortsatt er det lærere, skoleledere/-eiere/-forskere som anvender begrepene «evnerike», «sterke og svake elever». Lite gjør meg mer oppgitt.

    Nils Christie hevdet i sin 1971-klassiker «Hvis skolen ikke fantes» at sortering var en av 4 underliggende premisser for livet i skolen. Eller, manglende sådan.

    Er selv med på å organisere ARC, bl a sammen med professorene Andy Hargreaves, Pasi Sahlberg og sir Ken Robinson. En av målsettingene bak ARC er sammen med 10 utvalgte utd.ministre, å finne en bredere mer relevant måte for å måle kvalitet ifm utdanning. Evnen til å håndtere og se et bredt mangfold av elever – også kalt «personalised learning», er en av indikatorene som disse 3 forskerne er enige om er utslagsgivende for effektiv læring.

    Så neste gang du hører begrepene «sterke/svake» eller «evnerike» elever – bytt ut en v med en m!


    Idag vinner Leicester sannsynligvis verdens gjeveste seriegull. Med et lag bestående av middelaldrende vrakgods fra andre klubber – med en spiss hentet fra 5.divisjo, en Duracell midtbane bestående av anonyme wrestlere og med en sympatisk pokalløs italiensk Godfather/
    bestefar som manager.

    Tenk hva skolen kan lære av Leicester!

    Nok heller ikke tilfeldig at Leicester tar gull på 1.mai – en klubb bygget på hardt arbeide, flokken, respekt, omtanke, mangfold, samhold og samspill.

    Forza Foxes!

    Staten som tilrettelegger. Eller konkurrent?

    Var invitert av Abelia til å bli med på dagens dialogmøte med statssekretær Paul Chaffey.

    Først kudos til Chaffey som stiller opp, forteller hva Kommunal & Moderniseringsdepartementet (hva med å modernisere eget navn? ☺) vil og deretter er en time lydhør til stede. Bra!

    Chaffey er en norsk politiker som balanserer verbal presisjon med islett av tørrvittig, britisk understatement. Startet med å si at han nå ventelig fikk smake egen medisin, da han selv som Abeliasjef hadde fremmet en brukbar kravliste til foregående statssekretær på tilsvarende tilstelning noen år siden. Så en anektode om kommunevalget, hvor digitalisering absolutt ikke hadde vært på agendaen.

    Seansen gjaldt altså
    digitalisering generelt, og ikke bare da ifm utdanning som Conexus/mYouTime jobber med.

    Summa summarum:

    1. Staten må ta et ansvar for å opprette kanaler for offentlig og privat tjenesteutvikling.

    2. Statens rolle er å lage markedsplasser som kan tilby produkter og tjenester til off. virksomheter.

    3. Staten er alt for ofte selv leverandør og som således konkurrent til privat næringsliv. Det ble uttrykt en smule skuffelse på at en blåblå regjering ikke hadde markert mer disruptiv endringsvilje her.

    4. NOUer og utvalg endrer ikke Norge. Handling takk!

    5. Alt for mye internt fokus i departementer og direktorater – borgerne bryr seg lite hvem som tilbyr hva – bare tjenestene fungerer. Det kom benkeforslag fra Microsoft på å etablere kommune nr 429 – en ren digital kommune som kun leverte nettbaserte tjenester. Spenstig!

    6. Fra salen fremkom ønske om å se på digitaliseringen av Norge som en visjon på hvilken konkurransekraft dette kunne gi Norge både som leverandør men også for å tiltrekke oss etableringer fra utlandet.z

    Takk til arrangør Abelia og til kjekke Twittervenner som ga meg input før møtet!

    Den lønnsomme norske skolen


    «Eleven har et sinneproblem, islettet ekstreme politiske synspunkter, ventelig i motsatt ende av ditt samfunnssyn. Du har nå tilgang til alt av skolens ressurser – helsesøster, PPT, skoleledelse mm».

    Dette var opodraget en av Norges lærere fikk i høst.

    Samtidig fikk jeg høre fra June Breivik om en befaring en fylkeskommune hadde hatt i England noen år tilbake. Norske politikere fra RV til FrP diskuterte frafall med noen Tories. En av de engelske konservative med stiff upperlip ble visst spurt om hvordan de så på dropouts. «We dont care….»  – var essensen i svaret. Norske fylkespolitikere fra Rødt til FrP, mistet både munn og mele, av en slik likesel holdning.

    «Equity» kaller Andy Hargreaves styrken i den skandinaviske skolemodellen. I det store og hele er den norske modellen også den mest effektive, da samfunnskostnaden ved dropout iht er estimert til ca 8mnok pr capita.

    For skolen som isolert kostsenter er det billigste å overse slike individer – kostnaden pr elev blir jo svært høy med denne type 1:1 fotfølging. For samfunnet er det svært god butikk på minst tre sett:

    A 8mok å spare i NAV- og andre sosiale kostnader senere i livsløpet.

    B Noe mer normerte elever har godt av å bryne seg på «rare» mennesker, som de uvilkårlig treffer på senere i livet.

    C Underbygger et verdisyn tuftet på håp – vi er mer blitt sånn enn født sånn – om noen med og uten briller er i tvil om dette.

    «Look to Norway», not «London Calling»!

    Lundestad. Norges Snowden?


    Åpenhet koster, ikke minst selvdisiplin fra de som rammes av glasnost. Enkelt er det ikke, men er det ikke foretrukket å tidvis lytte til argumentene, før man gutser på med varslerens salgsfremmende motiver?

    Lundestad ytrer seg om forhold som er overmodne for offentlig diskurs. Basta. Denne ubehagelige og slettes ikke fullkomne ytring, er derimot nøret av en lukket prosess på hvordan og hvorfor de enkelte nominasjoner har blitt initiert, diskutert og enn si vedtatt. Kun politikere eller byråkrater kan iht statuttene nominere. Videre er hele komiteen pensjonerte norske politikere med velfylt partibok. Ingen under 50, fargede eller utaskjærs er funnet verdige – være seg fra norsk næringsliv eller utenlandske statsborgere.

    Som Frimurerlosjen og andre potente lukkede anstalter, gjør ytring i fri dressur vondt. Vi norske liker å tro at slow-tv med Hurtigruten og Holmenkollsøndagen er internasjonale mediebegivenheter på linje med fotball-vm og et Beatles comeback. Vel, Norges eneste virkelige globale «15 minutes of fame» er når kameraene årlig vender seg mot nordvegen på en regntung novemberdag. Det smerter da langt inn i folkesjela når den velpolerte norske selvfølelsen nådeløst blir disikert av Judas Iskariot.

    På Nobels nettsider og på norske Wikipedia fastslås at tildelingen er verdens mest prestisjefylte pris. Beskjedenhet er ingen dyd, janteloven gjelder ikke her nei. I denne gullstandarden av alle priser, viser Lundestads åpenhet at tildelingene har vært preget av Nobellederens manglende kunnskap, personlige preferanser og innfall.

    Finnes fasit? De siste årenes «rare» nominasjoner sier også sitt. Obama uttaler selv at prisen var pinlig, og hadde forespurt Nobelkomiteen om å slippe å møte opp. Krevende å toppe denne tildelingen, kunne i tilfelle være å gi den til den norske Nobelkomite?


    Årets klimatoppmøte i Davos hadde 2500 delegater, hvorav 1700 ankom med privatfly. En gjennomgang av de 14 Nobelprisvinnerne siden 2000, disponerer visstnok 10 privatfly. Før pristildelingen.

    Say no more.

    Det er også mulig å vatre opp mot stødigheten under Francis Sejersteds ledelse, samt til hvordan prisene tildeles i Sverige – helt uten innblanding av politikere.

    Skal vi da slutte med glasnost? Nei. Tvert om, vil nå jeg mene.